Sopelimen

Sopelimen er et gammelt og velbrukt redskap som fortsatt har sin funksjon på en gård. Her hos oss brukes den først og fremst i fjøset. Den er spesielt effektiv til å koste f.eks. forbrettet med. En vanlig kost fungerer ikke så godt til en slik oppgave, for da setter gjerne høy, silo o.l. seg fast i kosten.

Her på Hjellup er det far til Ola som holder oss med sopelimer. Han plukker med seg egnede bjørkekvister når han er ute og går tur, og rett som det er finner vi en ny sopelime i fjøset. Vi er heldige! Her fant jeg en oppskrift for hvordan man lager sopelimer, hvis noen har lyst til å prøve seg.

Gaupebesøk

Da Marit var ute og gikk tur med hundene langs sjøen i dag, så hun et rådyrkadaver. Det var tydelig at vi har hatt gaupebesøk. Forrige helg tok gaupa tre rådyr på eiendommen vår. Vi er usikre på om dette kadaveret er nytt, eller om det er et av de hun tok forrige helg. I såfall er det flyttet på. Kadaveret var halvspist, og det tiltrekker seg også ørn og andre åtseletere.

 Gaupespor... ikke helt ferske.

Etter funnene som ble gjort sist helg, ble det skutt to gauper. Det sies at det ennå er minst ei på frifot i området. Ikke så artig å tenke på, når vi skal slippe geiter og kje på beite om et par måneder.

Baltazar og Benita

Så har vi endelig funnet navn til de to siste killingene. Fikk ingen forslag, så da tar vi skjeen i egen hånd. Geitekillingen heter Benita og geitebukken heter Baltazar. Var ikke det to fine navn? Det går bra med dem begge. De spiser og vokser.

Storesøster og lillebror

Endelig, i dag ble Beates killinger født. Vi har ventet på dem ei uke, og trodde vi hadde notert feil tidspunkt for den siste brunsten hennes, men i dag kom de: to søte, små killinger. Eller egentlig er det ikke helt sant. Jo, søte var de begge to, men det var ganske stor forskjell på størrelsen. Det var en stor geitekilling og en bitteliten bukkekilling. Vi håper bare at vi greier å berge dem begge to. Den lille bukkekillingen virket så liten og svak, men vi prøver å få i ham mest mulig næring. Det er Abraham som er far til de to killingene. Nå har vi fått 6 killinger etter ham.

Vi har ikke bestemt noe navn på de to killingene ennå. De skal selvfølgelig ha navn med B som forbokstav. Vi tar gjerne imot forslag, så skriv en kommentar hvis du har et bra bukke- og geitenavn på B.

Her er de to nykomlingene våre.

Kalving i natt

I natt ble det kalving i kufjøset. Mora til kalven heter Thella og er kvige, og fikk en fin kukalv helt uten vår hjelp. Kalvingen var ventet, så Ola gikk en tur for å se i fjøset ved 3-tiden i natt, og der var kalven allerede. Han ble plassert i halmen under varmelampa og fikk sin første tår med råmelk, før vi gikk til sengs igjen. Det ble en liten blund, før morrasfjøset.

Her er den nyfødte kalven vår som skal hete Thea.

To små bukker

I formiddag nedkom Alma med to fine bukkekje. Alma er den første boergeita vi fikk, så det er litt spesielt for oss. Hun har gått sammen med Abraham, bukken vi mistet, så han er far til de to kjeene. Som mange sikkert har forstått, gir vi kjeene navn etter morens forbokstav. Det betyr at et av de nyfødte kjeene kan kalles Abraham etter sin far. Så da ble det altså Abraham og Andor.

Her er Alma med sine to nyfødte. Abraham står til høyre og Andor står og forsyner seg av råmelk.

Kortfilm fra geitefjøset

Noen kommer, noen går...

Det har absolutt skjedd litt hos geitene siden sist. Abraham, den første bukken vi kjøpte, måtte nødslaktes på onsdag. De tre bukkene våre har gått i lag, og en en av dem, Pelle, har nok vært alt for tøff med Abraham. Vi oppdaget det da han sluttet å spise, og stilte seg borti et hjørne og sturet. Dyrlegen var og så på ham og vi gav ham smertestillende medisin, men det så ikke ut som om det hjalp. Til slutt måtte vi altså slakte ham. Veldig trist! Han rakk så vidt å bli et år.

Dagen etter at Abraham ble slaktet, fødte Cecil to friske kje: en bukk og ei geit. Det er de to første kjeene som Abraham er blitt far til. Bra at genene hans er blitt videreført, selv om vi mistet ham. Bukkekjeet heter Cæcar og Geitekjeet heter Charlotte. Her er Cæcar...

og her er ei stolt Cecil med sine to små. Charlotte kikker fram under buken hennes.

Sorg og glede i geitefjøset

I går kveld så vi at lille Tim, en av de første kjeene vi fikk, var blitt svakere. Han hadde ikke greid å stå/gå på egen hånd siden han ble født. Vi har hjulpet han slik at han kom seg til mora og fikk mat, men hun avviste ham så fort vi snudde ryggen til. Han fikk rett og slett for lite mat. Han var også dårlig til å suge. Vi tok ham med inn i stua og gav ham melk fra sprøyte i går ettermiddag, men greide dessverre ikke å berge ham. Han døde i natt. Trist, men sånn er dessverre livet med dyr.
I dag morges da vi kom ned i geitfjøset, var det kommet et kje til. Denne gangen var det Heidi som hadde fått en geitekilling. Den lille killingen var i fin form og fikk i seg bra med råmelk ganske fort. Den skal hete Hedda.

Her er lille Hedda som ble født i natt.

En til

I dag da vi var og gjorde fjøs hos geitene + stelte litt for de ferske killingene, ble det født ennå en killing. Denne gang var det Petra, gammelgeita vår, som fikk et stort, fint geitkje. Den nyfødte virket sterk og frisk, og var raskt på bena etter fødselen. Det ble litt ekstra lang tid i fjøset i dag. Vi har ikke rukket å spise frokost før nå, kl. 14.30. Travelt, men trivelig med kjeing.

Her er Petra sammen med sin lille Pernille.

...og ennå en overraskelse

I dag morges kl 7.00 gikk Marit for å se til de nyfødte geitekillingene, og da var det jammen ei geit til som hadde kjeet. Dette var vi helt uforberedt på! De to geitene som har fått kje nå, må ha blitt parret før vi kjøpte dem i slutten av september. Ja, sånn kan det gå.

Den siste geita fikk to bukkekillinger i natt. Det ene kjeet var veldig svakt, og stod ikke til å berge, dessverre. Det andre virker sterkere, men det hadde nok klart seg ennå bedre hvis vi hadde vært der tidligere. Det har ikke reist seg ennå, men vi håper og tror at det kommer seg. Nå gjelder det å få det til å ta til seg råmelk.

Her er den siste lille nykomlingen. Han skal hete Emil.